Opprinnelse: Det er en gammel hønserase, som har vært på øya siden introduksjonen av norrøne bosettere i det 9. århundre. Men til tross for dette har denne isolerte rasen knapt overlevd i en ren form i det 21. århundre, hovedsakelig på grunn av import av kommersielle stammer av høns i 1950.

De få tusen Islandske høns som finnes i dag er et resultat av en bevaringsinnsats på 1970-tallet, en håndfull flokker har blitt eksportert til utlandet. Islandske Kyllinger er ikke godt standardisert i utseende, og har et bredt spekter av farger og mønstre i fjærdrakten, hud fargesetting og kamtyper. Noen har fjærtopper. Til tross for denne variasjonen i utseende er islandske høns jevnt over hardføre på vinteren, de har hvite øreflippene. De er kan også sies å være føyelig i temperament, og hønene vil lett bli klukk. Islandshøns har sin nærmaste slektning i den sørvestnorske jærhøna.

Islandshønene er hardføre og flinke til å finne sin egen mat. Dei er stabile eggleggere og har gode rugeegenskaper.

Islandske lanhøns er sannsynlegvis den første norske rasen vi har, den levde under vikingtida i Norge. Den vart med på vikingtokter og skulle forsyne vikingene med ferske egg under reisen. Flere av disse toktene gikk til Island, der hønene vart plassert i land. Sakte men sikkert døde rasen ut i Norge. På Island holdt rasen på å dø helt ut rundt 1980-talet, men heldigvis var det noen ildsjeler som samlet inn de siste eksemplarene og fikk stammen på føttene igjen.

I 1997 fikk ein norsk herremann løyve til å reise til Island og hente med embryo til Norge, og rasen var da på vei tilbake. Flere uheldige hendelser førte til at det i 2009 viste seg å være igjen bare 12 høner og 2 haner. Stammen har siden tatt seg opp uten at vi vet eksakt hvor mange det finnes i Norge av Islandshøns nå.

Kjennetegn: Hønene er relativt store (kring 2 kg), med stor variasjon i kam, fjørdrakt og skinn- og fotfarge.

Egg: Eggene er hvite og relativt store (50–65 g).